Sjette kapittel
der vi lærer at lykke er et relativt begrep, at man før
man aner det kan bli tvunget til vidtrekkende moralske
avgjørelser og at små, blekfete menn med gullinnfattete
briller stadig dukker opp uten forvarsel.
Gunnar tok seg en ganske alminnelig, dagligdags neshornslurk. Dermed var glasset tomt.
«Det må jeg si,» sa Henrik og løftet øyenbrynene. «Tørstere neshorn har jeg aldri sett. Noe som, når jeg tenker meg om, for så vidt ikke er så rart, ettersom jeg sjelden, eller for å være nøyaktig, aldri, har truffet neshorn som ikke var utstoppet. Og utstoppete neshorn drikker ikke. Det tror jeg man kan si med sikkerhet.»
«Uff, nei,» sa Gunnar og grøsset litt. For et neshorn er det slett ikke kjekt å bli minnet på at man kanskje kan ende opp full av sagflis.
«Bavianer,» sa Henrik og slo ut med hånden, «er det som tidligere nevnt nok av heromkring. Men skikkelige neshorn er det ikke så mange av.»
«Det er ikke så forferdelig mange på de store slettene heller,» sa Gunnar og vinket på Edvard for å få et glass øl til. «Og de fleste, med unntak av Turid, er dessverre omtrent like dumme som Karl Ivar. Noe som ikke sier så rent lite.»
«Huffameg,» sa Henrik. «Jeg kjenner av naturlige grunner ikke denne Karl Ivar, ettersom jeg sjelden, for ikke å si aldri, er ute på de store slettene. Men fra en med et slikt navn kan man neppe vente seg så mye. Hverken hjemme eller ute. Eller kanskje altfor mye, hvis man ser det fra den kanten. Men la oss snakke om noe hyggeligere. Hva driver egentlig et horn som deg med der ute på de store slettene?»
«Jeg heter Gunnar,» mumlet Gunnar. Han syntes ikke det var særlig morsomt å bli kalt for hornet. «Og det er i grunnen akkurat der problemet ligger: Neshorn driver ikke med noe særlig. Bortsett fra å gå rundt og se fryktinngydende ut, spise og sove, og gjørmebade litt nå og da. Og holde skallekonkurranser naturligvis.»
«Det der med gjørmebadingen kan du ha for meg,» sa Henrik. «Men skallekonkurranser høres da både spennende og eksotisk ut!»
«Tja,» sa Gunnar. «Det smeller jo ganske bra, og det er forsåvidt underholdende den korte tiden det varer. Så i og for seg er det hyggelig der ute på de store slettene, og morsomt innimellom. Men det hele virker dessverre litt meningsløst.»
Han rettet seg opp i stolen og skulle til å fortsette, men ble avbrutt av Henrik.
«Det frie liv,» sa Henrik og så drømmende ut i luften. «På de store slettene. Uten krav, uten begrensende systemer, uten hemmende – hrm, hemninger. Uten husverter og forlagssjefer, uten kelnere – enten de nå er virkelige kelnere eller ikke, for sant å si synes jeg disse billedkunstnerne virker litt kelneraktige. Det er noe med humøret, eller for å være presis, mangelen på sådant. Og så driver de liksom og serverer hele tiden. Synes ikke du også det?»
Han snudde seg spørrende mot Gunnar. Men Gunnar kjente jo ingen andre billedkunstnere enn reservekelneren Edvard. Og ettersom han var den som sto for utdelingen av drikke, virket det fornuftig å holde seg inne med ham. Så Gunnar sa ingenting, men vinket i stedet på Edvard og fikk seg et glass øl til.
Henrik hadde allerede glemt hva det var han hadde spurt om, og mumlet drømmende ut i luften:
«God morgen, Henrik, hvor vakkert er ikke livet på de store slettene i dag. Vil du gå til venstre? Eller vil du gå til høyre? Eller vil du kanskje ikke gå noensteder? Vil du ha litt å spise? Det er helt gratis! Vil du bo under dette treet i dag? Vil du bo under et annet tre i morgen?»
Gunnar trakk på skuldrene. Hva var det egentlig som var så fabelaktig med det?
«Det kan da ikke gå an å ha det bedre?» sa Henrik. «Du er jammen et heldig neshorn.»
«Problemet,» sa Gunnar og stirret tankefullt ned i ølglasset, «er som sagt at det ikke er noen mening med det.»
«Pøh,» sa Henrik, «friheten er sin egen raison d’être. For å si det på den måten. Som – i parentes bemerket – er fransk. Forøvrig et utmerket språk – for den som forstår seg på det. I alle fall til filosofisk bruk. Men det er ikke noe for små barn og amatører. Med mindre de da er franske – da stiller det seg naturligvis annerledes. Mye gjør jo det.»
«Det er derfor jeg er i byen,» sa Gunnar og lente seg over mot Henrik. «Jeg synes liksom det må være en mening med å være et neshorn. Hva er ellers vitsen? Med livet. Og alt det der?»
«Meget sant,» sa Henrik. Han så ut som om han tenkte. «Jeg forstår deg fullt ut, min venn. Et neshorn uten mening er liksom ikke noe særlig. Hvis jeg skulle være et neshorn, så ville jeg uten tvil foretrukket å være et neshorn med mening. Det gjelder, når jeg tenker meg om, for diktere også. Det er alltid bra med litt mening. Hvis det bare ikke blir for mye.»
«Akkurat,» sa Gunnar, som nå følte at han hadde fått samtalen inn på rett spor. Han vinket nok en gang på Edvard. «Men hva er egentlig meningen med å være et neshorn?»
«Men det må du da ikke spørre meg om,» sa Henrik forundret. «Hvordan skulle jeg kunne vite det? Jeg er ikke et neshorn.»
Han tenkte seg om, så la han til: «Så vidt jeg vet.»
«Du er definitivt ikke et neshorn,» sa Gunnar og snøftet aldri så lite.
Det skulle han ikke ha gjort.
Neshornsnøft, om de er aldri så små, passer ikke til innendørs bruk. De er beregnet på store, åpne sletter.
Nesten alle på kaféen snudde seg og så forskrekket på Gunnar, og noen reiste seg fort og gikk. Malerkelneren Edvard kom løpende bort til bordet, ganske oppskjørtet.
«Hvis du ikke kan oppføre deg ordentlig,» sa han og rettet pekefingeren mot Gunnar, «så må jeg be deg forlate lokalet.»
«Jeg er et neshorn,» sa Gunnar og rettet ryggen. «Jeg oppfører meg ordentlig.»
Han dunket det tomme ølglasset sitt i bordet for å understreke at han mente alvor.
«Du oppfører deg som et ordentlig neshorn,» sa Edvard og så nokså forskrekket rundt seg. «Det er det som er feilen.»
Ut gjennom en dør bak i lokalet kom en ualminnelig tykk mann i stripete dress. Han hadde et ganske irritert uttrykk i ansiktet, og småtrippet hurtig bort dit Gunnar og Henrik satt.
«Hva er det som foregår her?» sa han og så strengt, først på Gunnar, så på Henrik og til slutt på Edvard. «Du vil vel ikke si at du har servert øl til et neshorn? Her på min kafé?»
Edvard sa ingenting.
Henrik reiste seg, tok et godt tak i bordkanten og sa:
«Min gode mann – eller kanskje ikke, men uansett – det er mulig dette er Deres kafé. Det er mulig at De kan nekte neshorn servering. Jeg er litt usikker på om det er særlig klokt på langt sikt – neshorn er jo objektivt sett ganske store og sterke. Så lenge de holder seg ute på de store slettene og det bare sporadisk slenger innom en og annen, og de som kommer er av den kultiverte sorten, som min venn hornet her, så går det kanskje bra. Men skulle de komme til byen i flokker, og i tillegg bli tørste, slik man ofte gjør når man går i flokk, og på toppen av alt kanskje hete Karl Ivar, så kan det hende at de bør revurdere Deres skjenkepolitikk. Og litt til.»
Han tok en slurk av ølglasset, tørket seg rundt munnen og la til:
«Det er naturligvis også en mulighet for at samvittighetsfulle borgere en dag vil stå opp for neshornenes rettigheter og boikotte hele dette nokså frynsete etablissement. Og da er de ille ute, min venn. For når folket reiser seg, kan selv ikke en tykk restauratør stå imot den tidevannsbølgen som kommer til å skylle over både rettferdige og urettferdige, og hvor bare de rettferdige (for å si det på den måten) vil være utstyrt med flytevest.»
Så snudde han seg mot Edvard og sa:
«Og du, kunstmaler Edvard, slik er mitt spørsmål til deg, på dette som nå later til å utvikle seg til en for oss alle så skjellsettende dag: Vil du være en av de rettferdige (med flytevest), eller vil du henge rundt disse patetiske øldrikkerne på dette synkferdige etablissement og vente på historiens tidevann, bare trøstet av noen usle sølvpenger du kan innkassere underveis mot undergangen? Hvis du virkelig er en stifinner på jakt etter mål og mening, en seiler på sammenhengens hav, hvis du virkelig er den kunstneren du gir deg ut for å være, hvis du har den rettferdiges mot, da sier du nå farvel til alt dette, farvel til ynkelige, pekuniære målsettinger, farvel til dårlig luft og illeluktende tanker, og, kan jeg kanskje legge til, farvel til seige smørbrød og dovent øl. Og følger min venn hornet og meg – ut av dette konformitetens fengsel, ut der drømmer og visjoner gir livet mål og mening, ut der historien skapes, ut der det virkelige livet leves, fullt og helt og ikke stykkevis og delt, på intens og uopphørlig jakt etter fremtidens evige lys.»
Gunnar nikket. Dette med mål og mening hørtes bra ut.
«Akkurat,» sa han bestemt. «La oss dra dit. Men jeg heter altså Gunnar.»
Henrik støttet seg på stolen og så tenksomt ut i luften.
«Fullt og helt og ikke stykkevis og delt,» mumlet han med seg selv. «Den var jammen ikke dårlig. Den må jeg huske.»
Edvard så med store øyne på Henrik. Og på Gunnar. Så lot han nok en gang blikket gli rundt i lokalet. Til slutt rensket han halsen, løftet hodet og sa:
«Kamerat Henrik. Og kamerat Gunnar. La oss sammen forlate dette reaksjonens mørke fangehull og vandre mot fremtidens evige lys.»
«Bravo!» ropte Henrik og klappet i hendene. «Slik taler en ekte kunstner, slik taler en virkelig kaptein på meningsfyldens
stolte skute ...»
Her ble det en liten pause før han la til: «Og så videre.»
Så snudde han seg til kaféeieren og sa:
«Men selv i dette historiske øyeblikk, selv når fremtiden fødes, selv i beruselsen ved å se sannhetens flammer fortære fortiden, selv da (eller kanskje aller mest da) er det viktig ikke å miste fotfestet, selv da er det viktig å holde grepet om det praktiske, som i dette tilfellet kan formuleres slik: Fremtiden trenger næring. Så bring oss Edvard – skal jeg si kunstmaleren Edvard – sin sluttlønn i form av et par bæreposer med uåpnete ølflasker, og vi forlater umiddelbart lokalet. Det er imperativt at alle impliserte nå handler med ro og verdighet. Og ikke minst riktig.»
Den tykke mannen trippet ut på kjøkkenet og kom tilbake med et noen velfylte bæreposer. Henrik og Gunnar reiste seg, og sammen med kunstmaleren Edvard forsvant de ut av døren.
På motsatt fortau, halvt skjult i døråpningen foran en slakterbutikk, sto en liten, blekfet mann i svart dress.
«Utmerket,» mumlet han fornøyd til seg selv, mens han pusset sine gullinnfattete briller med et stort, rutete lommetørkle og blunket igjen og igjen med store og fuktige øyne.
«Et neshorn i storbyjungelen. Utmerket. Og interessantere og interessantere. Det må jeg si.»