Lorem ipsum dolor sit amet, sapien platea morbi dolor lacus nunc, nunc ullamcorper. Felis aliquet egestas vitae, nibh ante quis quis dolor sed mauris. Erat lectus sem ut lobortis, adipiscing ligula eleifend, sodales fringilla mattis dui nullam. Ac massa aliquet.

Telefonen ringer et par ganger før noen løfter av røret.
«Hallo,» sier en stemme som høres ut som Max.
«Det er meg,» sier jeg lavt og tett inntil telefonrøret. «Er det deg?»
«Selvfølgelig er det meg,» sier Max. «Hvem trodde du ellers det var?»
«For tre minutter siden,» sier jeg, «forsvant et helt hovedkvarter med elghoder og basunengler rett bak ryggen på meg. I løpet av et øyeblikk. Uten en lyd. I en sånn historie kan man neppe være for forsiktig»
«Ah,» sier Max, «en ny historie. Den har jeg ventet på en stund. Og det der med forsvinningen ville jeg ikke ta så tungt - alt forsvinner jo med tiden.»
«Det kan vel være,» sier jeg. «Men jeg er slett ikke sikker på om jeg liker det.»
«Det tar nok tiden ikke hensyn til,» sier Max. «Og det er vel, når alt kommer til alt, kanskje like greit.»
«Tilbake til saken,» sier jeg. «Dette er alvorlige greier. Kanskje til og med ekstraordinært alvorlige greier. Det kan faktisk vise seg at det er snakk om de aller alvorligste greiene.»
«Spiller ingen rolle,» sier Max. «Jeg er egentlig ganske fleksibel sånn. Hva gjelder det?»
«Det sier jeg ikke i telefonen,» sier jeg. «Men jeg trenger din hjelp.»
«Selvfølgelig,» sier Max. «Hvor er du?»
«Jeg er her,» sier jeg lavt.
«Jeg er der fortere enn svint,» sier Max. «Og ikke forsvinn før jeg kommer.»
«Ikke hvis jeg har noe jeg skulle ha sagt,» sier jeg.
Max legger på røret, og fortere enn svint står han utenfor telefonkiosken. Jeg blir ganske overrasket, men når et helt hus kan bli borte bare man snur ryggen til, så bør man vel være forberedt på litt av hvert. Jeg bestemmer meg for å ta tingene som de kommer, og ikke gjøre noe nummer av det. Vi får sikkert nok å gjøre om vi ikke også skal henge oss opp i alle slags bagateller.
Jeg ser på mannen som står utenfor telefonkiosken.
Han er blitt tynnere i håret og tykkere rundt magen, men det er ingen tvil om at han er min gode, gamle venn Max.
Jeg smiler til ham og sier:
«Hei på deg. Du ser godt ut.»
Max legger hodet på skakke, flirer litt og ser på meg.
«Sant å si tror jeg nok jeg så bedre ut før,».sier han. «Men det samme kan nok sies om deg, så det går vel opp i opp.»
«Hva har du drevet med siden sist?» spør jeg.
«For det meste,» sier Max, «har jeg ligget på en divan og tenkt meg om. Tenking er ganske morsomt, og jeg ser ikke bort fra at det kan være nyttig hvis det ikke overdrives. Men over tid er det lett å bli litt svimmel av denslags.»
«Der ser du,» sier jeg. «Jeg reddet deg.»
«Og jeg redder deg,» sier Max. «Det er sånn det skal være. Men hva er det egentlig som foregår her?»
Jeg forteller ham om Veslegeorg og bilen, om mannen uten hake og hans overordnete målsettinger, om mangelen på orden og hovednøkkelen og om huset som ble borte da jeg snudde ryggen til.
Etter at jeg er ferdig, er han stille en stund. Så sier han:
«Hm.»
«Ja,» sier jeg. «Det er omtrent hva jeg også tenker.»
«Den der nøkkelen,» sier Max, «den høres ut som litt av en greie.»
«Ja,» sier jeg, «og uansett om den virkelig er selve den alvorligste greien eller ikke, så er det nok en sak som bør holdes unna de feile folka.»
«Det er opplagt,» sier Max. «Spesielt i tider som disse.»
«Hva er så spesielt med tider som disse?» spør jeg forundret.
«De er nye,» sier Max. «Hadde du glemt det?»
«Ah,» sier jeg. «Nye tider, nye problemer.»
Max ser på meg og sier:
«Det er en historisk kjensgjerning at det alltid blir litt uorden hver gang det blir nye tider.»
«Det er noe alle vet,» sier jeg. «Og selv om litt uorden kan være morsomt og spennende, så er langvarig uorden ganske slitsomt.»
«Så noen,» sier Max, «bør kanskje sørge for å få orden på tingene igjen. Men jeg er slett ikke sikker på om mannen uten hake er den som er best egnet.»
«Ikke jeg heller,» sier jeg. «Overordnete målsettinger er vel og bra. Men det er vanskelig å stole på folk som omgir seg med halshuggete dyr og tykke, små engler. Dessuten er han forsvunnet.»
Vi begynner, i mangel av bedre idéer, å spasere innover mot sentrum.
Vi er ikke kommet langt før en stor, blankpolert bil med tonete vinduer kommer glidende nedover veien, svinger inn til siden og stanser rett foran oss. Bilen er hvit denne gangen, men store biler med myke fjærer og tonete vinduer er, uansett farge, ofte et dårlig tegn.
Ut av bilen kommer en lang, tynn mann i en mørk dress med diskré blågrå striper. Han lener seg mot bilen og sier, litt avventende:
«Og hva driver så dere med, her langs landeveien, på en dag som denne?»
«Vi bare er her,» sier jeg. Litt forsiktighet kan ofte være lurt. «Har du noe imot det?»
Mannen ser mistenksomt på oss og sier:
«Sist jeg var på disse kanter, lå det et stort hus på bakketoppen der borte. Hvor er det blitt av?»
Jeg vrir meg unna spørsmålet.
«Hvilket hus?» sier jeg og snur meg mot telefonkiosken. «Jeg kan ikke se noe hus?»
«Det er, som jeg nettop sa, akkurat det som er poenget,» sier mannen. «Hovedkvarteret til mannen uten hake pleide å ligge oppe på haugen der. Og der ligger det altså, som alle kan se, ikke lenger.»
«Ikke glem at det er nye tider nå,» sier jeg. «Det er kanskje naturlig med enkelte husforsvinninger i tider om disse?»
«Og ikke minst,» legger Max til, «i historier som denne?»
«De feile folka er ille nok,» mumler mannen. «Men når du vet at de er der og ikke minst hvor de er, så er det i alle fall en viss orden på det hele. Når hovedkvarteret plutselig blir borte, er man imidlertid tvunget til å stille seg selv en del spørsmål, hvorav de viktigste kanskje lyder omtrent slik: Hvor er de? Hvorfor forsvant de? Hvem står bak? Hvor skal dette ende? Og ikke minst: Hva gjør jeg nå? Og plutselig er det ikke orden på noenting lenger.»
«Ja,» sier Max og blunker til meg, «du har helt rett. Det er alvorlige greier dette her.»
«Dette er i sannhet alvorlige greier!» sier mannen ivrig. «Selv til vanlig kan det være vanskelig å holde orden på tingene, og enda verre blir det naturlig nok når det ikke er orden på noenting.»
«Jeg tror vi må skjære gjennom her,» sier jeg. «Vi er nødt til å komme oss videre.»
«Dere kan få sitte på med meg,» sier mannen.
Max og jeg setter oss inn i baksetet, og den lange mannen setter seg bak rattet, starter bilen og svinger ut i veien.
«Hva heter du forresten?» spør Max.
«Langegeorg,» sier mannen. «Hva med det?»
«Ikke noe spesielt,» sier Max. «Det er bare greit å ha litt orden på de tingene man kanskje kan ha litt orden på.»
Vi kjører en stund i taushet, så snur jeg meg mot Max og blunker.
«Du vet ikke noe særlig om hva som foregår her,» sier jeg. «Og jeg vet ikke noe særlig om hva som foregår her. Og uvitenhet kan det lett bli mye vrøvl av.»
«Særlig når det eneste vi vet i vår uvitenhet,» sier Max og blunker tilbake, «er det som mannen uten hake har fortalt oss.»
«Og Veslegeorg,» sier jeg. «Ikke glem Veslegeorg.»
Jeg kan se at Langegeorg strammer skuldermusklene, og det går bare et lite minutt før han kremter og sier, i et tonefall som er ment å høres vennlig ut:
«Ikke at det er noen grunn til å lytte til de feile folka, men hva sa egentlig mannen uten hake?»
«Tja,» sier jeg, litt ut i luften. «Han mente nok at det var for lite orden på tingene. Faktisk mente han vel at det ikke var orden på noenting.»
Langegeorg nikker.
«Det er sant,» sukker han. «I gamle dager var det orden på nesten allting. Men etter hvert er det blitt mindre og mindre orden på flere og flere ting.»
Han er stille en stund, så legger han til:
«Og sånn kan vi jo ikke ha det.»
Max og jeg sier ingenting.
Langegeorg er stille en stund, han også. Så sier han forsiktig:
«Og hva hadde mannen uten hake tenkt å gjøre med det faktum at det ikke er orden på noenting?»
Jeg har ikke lyst til å si noe om nøkkelen. Hvis den virkelig er den aller alvorligste greien av alle, så er det slett ikke sikkert at man skal snakke om den i tide og utide.
«Han snakket mye om overordnete målsettinger,» sier jeg litt uforpliktende.
Her blir det stille en stund igjen mens vi snor oss innover i byen. Vi kjører vekk fra de brede hovedgatene og lenger og lenger inn i sidegatene. Til slutt stopper Langegeorg og sier:
«Her er vi.»
Helt siden vi traff Langegorg, har jeg regnet med noe sånt. Det er langt mellom tilfeldighetene i en historie som denne. Men av og til kan det være klokt å være dum, så jeg sier:
«Men vi skulle jo ingen steder?»
Langegeorg snur seg, legger armen på seteryggen og ser på oss.
«Jo da,» sier han. «Dere skulle hit. Dere visste det kanskje ikke, men det er slik det er.»
Han trekker på skuldrene og legger til idet han går ut av bilen:
«Det som skjer det skjer.»
«Jeg kunne sagt en del til akkurat det,» sier Max. «Jeg har nemlig tilbrakt noe tid på en divan. Men jeg velger å la det ligge og konsentrerer meg heller om spørsmålet: Hvorfor er vi akkurat her?»
«Dere har en avtale,» sier Langegeorg og retter ryggen, «med mannen uten hals.»
«Neida,» sier jeg, «det har vi slett ikke.»
«Vel,» sier Langegeorg og vinker oss ut av bilen. «Du tror kanskje det. Men du er kanskje ikke godt nok orientert. For når mannen uten hals mener at du har en avtale, så har du en avtale — enten du tror det eller ikke.»

Lorem ipsum dolor sit amet, sapien platea morbi dolor lacus nunc, nunc ullamcorper. Felis aliquet egestas vitae, nibh ante quis quis dolor sed mauris. Erat lectus sem ut lobortis, adipiscing ligula eleifend, sodales fringilla mattis dui nullam. Ac massa aliquet.