Det er vel ikke urimelig å tro at det vi i dag samler under begrepet kunst, til alle tider har vært blant menneskenes forsøk på å beskrive, illustrere, reflektere over og prøve å forstå det livet de lever og den verden de lever i. Fra helleristninger til videoinstallasjoner, fra nynning til elektroniske symfonier og fra muntlig overleverte sagn til bindsterke romaner – alt handler om å sette ord, form og lyd på de mindre målbare deler av tilværelsen. Det vil si den delen av livet og verden som ikke så lett lar seg beskrive og kontrollere gjennom sakprosa og vitenskap, gjennom tall og teknikk, men som handler om mer udefinerbare størrelser; undring og anelse, fantasi og fornemmelser.
For min del har jeg de siste 40 årene prøvd å feste til papir og lerret mer eller mindre metaforiske, mer eller mindre abstrakte uttrykk for både enkle og kompliserte tanker knyttet til biter og stykker av den opplevelsen det er å være menneske. Bildene kan kanskje sees som en slags dagboksnotater, om smått og stort, fra de minste og enkleste detaljene og de korteste glimtene til de store spørsmålene og de lange linjene. Iakttagelser og refleksjoner omkring det som ikke kan måles og veies og som unndrar seg klare og presise definisjoner, formidlet i et språk som snakker like mye til fornemmelser og følelser som til fornuft og saklige vurderinger.
Men hvorfor så ta disse dagboksnotatene ut i offentligheten?
Jeg har ingenting jeg ønsker å prakke på andre mennesker. Jeg skal ikke selge en tro eller en ideologi, og jeg tror slett ikke jeg har spesielle innsikter som resten av verden bør lytte til med andakt. Min holdning er nærmest motsatt – jeg tror det er hvert enkelt menneskes oppgave å gjøre seg kjent med verden og seg selv og gjøre sine egne valg basert på de erfaringer og innsikter man skaffer seg.
Men jeg har en tro på at god kunst kan stimulere mottakeren til å tenke sine egne tanker, til å ane ting hun eller han ikke hadde kommet på av seg selv, til å reflektere over ting som i en travel hverdag ikke er helt opplagte – til glede og i heldige fall kanskje også til nytte.
Dette gjelder selvfølgelig ikke bare samtidskunsten. Omgivelsene endrer seg gjennom historien, men opplevelsen av og utfordringene ved å være et menneske er mye de samme. Vi har ingen vanskeligheter med å relatere til hulemalerier eller folkekunst fra fortidens Polynesia, vi kan ha både sterke og viktige opplevelser knyttet til kunst og uttrykk fra alle tider, og vi oppfatter disse opplevelsene som helt relevante for oss – akkurat her, akkurat nå.
Hvor relevante mine notater er, får nesten hver enkelt gjøre opp med seg selv. Men jeg håper jo de sparker litt i fantasien, at de bringer frem litt konstruktiv undring og at de får det til å knitre litt i synapsene.
Jeg har tidligere sagt at bildene mine kan sees som en slags «kulisser for andre folks eventyr». Forfatteren Einar Økland åpnet for noen år siden en utstilling for meg, og formulerte det naturligvis noe mere poetisk og presist. Sitert etter hukommelsen sa han noe sånt som:
«Legg merke til at det ikke finnes personer i Gerhard Stoltz sine bilder. Personen det er du.»
La oss håpe det stemmer.
For min del har jeg de siste 40 årene prøvd å feste til papir og lerret mer eller mindre metaforiske, mer eller mindre abstrakte uttrykk for både enkle og kompliserte tanker knyttet til biter og stykker av den opplevelsen det er å være menneske. Bildene kan kanskje sees som en slags dagboksnotater, om smått og stort, fra de minste og enkleste detaljene og de korteste glimtene til de store spørsmålene og de lange linjene. Iakttagelser og refleksjoner omkring det som ikke kan måles og veies og som unndrar seg klare og presise definisjoner, formidlet i et språk som snakker like mye til fornemmelser og følelser som til fornuft og saklige vurderinger.
Men hvorfor så ta disse dagboksnotatene ut i offentligheten?
Jeg har ingenting jeg ønsker å prakke på andre mennesker. Jeg skal ikke selge en tro eller en ideologi, og jeg tror slett ikke jeg har spesielle innsikter som resten av verden bør lytte til med andakt. Min holdning er nærmest motsatt – jeg tror det er hvert enkelt menneskes oppgave å gjøre seg kjent med verden og seg selv og gjøre sine egne valg basert på de erfaringer og innsikter man skaffer seg.
Men jeg har en tro på at god kunst kan stimulere mottakeren til å tenke sine egne tanker, til å ane ting hun eller han ikke hadde kommet på av seg selv, til å reflektere over ting som i en travel hverdag ikke er helt opplagte – til glede og i heldige fall kanskje også til nytte.
Dette gjelder selvfølgelig ikke bare samtidskunsten. Omgivelsene endrer seg gjennom historien, men opplevelsen av og utfordringene ved å være et menneske er mye de samme. Vi har ingen vanskeligheter med å relatere til hulemalerier eller folkekunst fra fortidens Polynesia, vi kan ha både sterke og viktige opplevelser knyttet til kunst og uttrykk fra alle tider, og vi oppfatter disse opplevelsene som helt relevante for oss – akkurat her, akkurat nå.
Hvor relevante mine notater er, får nesten hver enkelt gjøre opp med seg selv. Men jeg håper jo de sparker litt i fantasien, at de bringer frem litt konstruktiv undring og at de får det til å knitre litt i synapsene.
Jeg har tidligere sagt at bildene mine kan sees som en slags «kulisser for andre folks eventyr». Forfatteren Einar Økland åpnet for noen år siden en utstilling for meg, og formulerte det naturligvis noe mere poetisk og presist. Sitert etter hukommelsen sa han noe sånt som:
«Legg merke til at det ikke finnes personer i Gerhard Stoltz sine bilder. Personen det er du.»
La oss håpe det stemmer.